image missing

Elg (Alces alces) er det største av hjortedyrene. Den trives i de store barskogene som finnes i nordlige strøk av Eurasia og Nord-Amerika. Hannen kalles okse, mens hunnen kalles ku, kvige eller kolle.

Oksen kjennetegnes ved sitt fjølformete gevir (skovler). Dette kan bli opptil to meter bredt. I vekstperioden er elghorna dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og oksen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og trær, noe som i mange tilfeller gir store skader på skogen. Oksen feller geviret etter brunsten og utvikler nytt neste vår.

Elgoksen blir omkring 2,5-3,2 m lang og ca. 190-220 cm i skulderhøyde. Oksen veier normalt ca. 360-600 kg. Kua blir gjerne ca. 10 cm kortere og er gjerne ikke like høy. Elgkua veier normalt 270-400 kg. En alaskaelg, som regnes som den største av underartene, skutt i 1897 er den største elgen som noen gang er målt. Den hadde en skulderhøyde på 234 cm og veide 816 kg.

Elgen er en dyktig svømmer, og opphold i vann gir dessuten beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. I tillegg spiser elgen kvister, løv og røtter. Hvis man regner om til trevirke alt en voksen elg spiser av kvister og busker, vil en elg fortære rundt 8 favner ved hvert år.

Elg ferdes helst alene. Den er aktiv hele dagen, men gjerne mer aktiv i grålysningen og skumringen. Elgen regnes som relativt stedbunden, men den migrerer vår og høst mellom sommer- og vinterbeite. Om vinteren forekommer det at elg samler seg i mindre flokker. Den beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men kan nå en toppfart på ca. 60 km/t om den trenger det. Det er sjelden at elg gallopperer.